Lagring

Fra Whiskywiki
Hopp til: navigasjon, søk

Rett etter destillering tappes spriten på eikefat for lagring. Ferdig destillert sprit er helt blank – det er lagringen på fat som gir whiskyen farge. Spriten må være lagret minst tre år på eikefat før det er lov å kalle den whisky i henhold til skotske bestemmelser. Eikefatene oppbevares i store lagerhus, og «venter» bare på den dagen de skal tappes på flaske. Under lagring fordamper både væske og alkohol fra fatet. Dette er det som kalles «englenes andel».

Hvilke typer eikefat som benyttes, og sammensetningen av disse, varierer fra destilleri til destilleri. Ett destilleri vil gjerne bruke flere ulike typer fat, mens andre destillerier sverger til liten variasjon. De ulike typene eikefatene er med på å sette ulikt preg på whiskyen. Fatet virker som en katalysator på smakene som allerede ligger i destillatet, men fatlagringen tilfører også nye smaker til det som til slutt tappes som whisky.

Dermed vil valget av hva slags fat spriten skal lagres på, få en ganske stor betydning for sluttproduktet. En whisky som er lagret på ferske europeiske sherryfat vil smake svært forskjellig fra en whisky fra samme destilleri lagret på bourbonfat. Generelt kan vi si at whisky lagret på gamle sherrytønner får et mer fruktig preg og gjerne mørkere farge, enn hva whisky lagret på gamle bourbontønner gjør. Det spiller også stor rolle om fatet er brukt til å lagre whisky før, den generelle kvaliteten på fatet, og om spriten fylles opp i det tomme fatet rett etter at det er brukt til å lagre noe annet.

Begrepet «noe annet» innbefatter utrolig mye. Nær sagt alle typer eikefat som har blitt brukt til lagring av alkohol (vin/sherry/bourbon/cognac/portvin/calvados, osv), har i det siste blitt brukt til å tilsette ulike smakskomponenter til whisky. Tidligere varierte lagringen stort sett mellom fat som tidligere hadde blitt brukt til sherry og fat som tidligere hadde blitt brukt til bourbon.


Lagring

Hvor lagres så fatene? Det er som kjent svært forskjellige klimatiske forhold i det skotske innlandet i forhold til hva det er ved kysten. Svært ofte kan elementer av salt sjø tydelig kjennes i whisky som er lagret ved sjøen. Selv om destilleriet ligger ved sjøen, betyr ikke det nødvendigvis at whiskyen lagres ved sjøen. Flere store produsenter har sentrale lager som ligger langt unna der selve destilleriene ligger. For å gjøre forvirringen total, er det også tilfeller av whisky produsert i innlandet, som lagres ved kysten.

Svært mye er uklart i forbindelse med fatlagring. Det vi med størst sikkerhet vet noe om, har med forholdet vann/alkohol i fordampningen fra fatet å gjøre. Stor varme og tørr luft, som høyt oppe i bourbonlagerhusene i Kentucky, gjør at alkoholstyrken øker ved lagring. Ved lavere og stabile temperaturer, og høy luftfuktighet, vil alkoholstyrken avta ved lagring. Grovt sett forsvinner det 2 % whisky (både alkohol og vann) fra tønna i året ved lagring i Skottland.

(Fra Når et korn blir sådd - en kort innføring i maltwhiskyproduksjon [1] og Hvorfor smaker maltwhisky forskjellig [2])